Kritikk av Trond Skaftnesmo

Øivind Bergh

Publisert 17.8.2014

Revidert 5.9.2014

Forfatteren og Steiner-pedagogen Trond Skaftnesmo fremstår med en sterk aversjon mot begrepet “konspirasjonsteoretiker”, og betegner seg selv som “maktkritiker”, men har han grunnlag for det?

Jeg har sett nærmere på noen tekster av Trond Skaftnesmo. Dels fordi jeg er mer enn gjennomsnittlig interessert vaksiner og biologi, global helse og ernæring, og dels at jeg har en fascinasjon for konspirasjonsteorier i vid forstand. Noen konspirasjonsteorier finnnes jo, og det er alltid lurt å tenke “hva…hvis…”. Noen kan ha rett. Da må kildene granskes. Kildekritikk er nødvendig, og jeg har sett på Skaftnesmos tekster, som ofte oppgis som kilde eller referanse av debattanter som befinner seg i det som jeg vil betegne som konspiratoriske miljøer. 

 

Skaftnesmos bakgrunn

Trond Skaftnesmos bakgrunn er fra naturforvaltning (UMB) og filosofi (UiO). Skaftnesmo har utgitt flere bøker og en rekke artikler og essays om vitenskapsfilosofi, Steinerskole, og beslektede emner. Han underviser på Steinerskolen i Haugesund og har lang fartstid og tilsynelatende høy status i Steiner-miljøene. Her har jeg tatt for meg noen essays, et par debattinnlegg og boka “Folkefiender. Om sannhetens pris og vitenskapens sjel” . Jeg har ingen ambisjon om å dekke hele Skaftnesmos forfatterskap, men har valgt ut noen deler som interesserer meg p.g.a. emnevalg.

 

Konspirasjonsteorier – finns dom?

John Færseth definerer konspirasjonsteorier i boka KonspiraNorge, som en form for myter eller folklore. I likhet med tidligere tiders myter søker de å forklare hvordan ting henger sammen, men de foregår stort sett i samtiden, og involverer i liten grad overnaturlige forklaringer. Ideer om noe “hemmelig” , om “skjulte agendaer” går ofte igjen.

Konspirasjoner fins, både gode og onde. Det var en konspirasjon som sto bak mordet på Cæsar.  Motstandsbevegelsen under krigen ”konspirerte” mot Quisling-regimet. Og det fins onde. Forut for et statskupp går det en konspirasjon. Hvis et parti må skifte partileder begynner det gjerne med at noen snakker sammen i hemmelighet og blir enig om at ”noe må gjøres” – og hvordan. Få fram en ny kandidat – skaff støtte – sett fram forslaget – konfronter den som må fjernes. Det er konspirasjon – men det er også en del av demokratiet. Gerhardsens berømte frase ”Noen av oss har snakket sammen” betød kanskje maktbruk, men også at demokratiet fungerte, at det var styringsdyktig. Vi kommer ikke utenom. Vi konspirerer nok alle av og til. Verden har nylig fått et stjerneeksempel i avsløringen av en virkelig konspirasjon i varsleren Edward Snowden.

Tema her er imidlertid ikke konspirasjoner som faktisk har eksistert eller eksisterer, og har sitt opphav i reelle problemer som konspiratørene vil gjøre noe med. Tema her er at mange konspirasjonsteorier bare er basert på oppspinn. Selv om det ikke finnes grunnlag for konspirasjonsteoriene kan de ha skadevirkninger. Noen av dem utløser frykt – som de utallige konspirasjonsteoriene om hva jøder driver med i det skjulte. Antisemittisme er en gjenganger i konspirasjonsteori-genren, og det vi kaller konspirasjonsmiljøer er i praksis gjennomsyret av antisemittisme, uten at mange er klar over det. De norske konspirasjonsmiljøene av i dag omfatter en stor komponent av antisemittisme. Et eksempel er gjentatte påstander fra det ekstreme miljøet rundt nettstedet Nyhetsspeilet om at Stoltenberg-familen egentlig er jøder, med en spesifikk jødisk agenda, og dermed ikke så opptatt av Norge. En annen er Holocaust-benektende påstander som også fins i de ekstreme “alternative” og alternativmedisinske miljøene Det er ikke feil å si at århundrers konspirasjonsteorier var en blant flere komponenter som førte fram til Holocaust.

Andre konspirasjonstoerier kan utløse sykdom og død. I Nigeria hevder en del imamer at vaksiner er noe amerikanerne sprer for å gjøre muslimske barn sterile. Da dør barna i stedet av sykdommer de burde vært vaksinert mot. Slike konspirasjoner har vi i Norge også. Vaksinen mot livmorhalskreft blir påstått, f. eks. på den nettbaserte ”Vaksineaksjonen”, uten at det finnes snev av empirisk dokumentasjon, å gjøre kvinner sterile. Da får noen av de uvaksinerte kvinnene livmorhalskreft i stedet. Da blir de sterile da! En av tre rammede kvinner dør, og døde kvinner er som kjent alltid sterile. De som sprer konspirasjonsteorien argumenterer for at kvinner i stedet bør ha færre seksualpartnere. Motivet er lett gjenkjennelig. Kontroll med kvinnelig reproduksjon og seksualitet har alltid vært et yndet motiv og prioritert mål blant mange spredere av konspirasjonsteorier og annen overtro.

Hva har dette med Trond Skaftnesmo å gjøre? Jo – han misliker ordet ”konspirasjonsteoretiker”. Han mener det stigmatiserer. Han mener det dreper debatt. Han mener ”maktkritiker” er et bedre begrep. Min metode er enkel. La oss analysere hva han faktisk skriver  – og se hva han står for.

 

De ”transhumane” humanetikere

I essayet “Humanismen glir over i det transhumane presenterer Skaftnesmo sitt syn på en etikk uten Gud, eller mer presis, “uten spiritualitet”, som han uttrykker det.. Det er en framstilling av det human-etiske verdensbilde – sett fra Steiner-miljøenes forutintatte og selekterte ”åndelighet”. Skaftnesmo siterer Jon Hellesnes: ”alle tankeformer, alle kognitive fenomen og alle påstandar er resultat av nevrobiologiske prosessar i den menneskelege hjernen, kausale produkt, ingenting anna”

Ut fra dette konstruerer Skaftnesmo sin strå-humanetiker som en ren naturalist, og postulerer at ”en humanisme som avviser en spirituell dimensjon må bygge på en konsekvent ontologisk naturalisme”. Det virker som om Skaftnesmo tror at dette er alle humanetikeres (mangel på) tro på menneskets vilje og evne til å velge. Fra denne strå-humanetiske avvisningen av menneskets evne til å velge blir det raskt verre. Vi ledes gjennom historiske ønsker om eugenikk, om forskjellen på mennesker og andre arter. Skaftnesmo mener at humanetikere savner begreper om hva som er ”genuint menneskelig”.

Skaftnesmo skriver En ekte humanisme må anerkjenne, og ha grunn til å anerkjenne, rasjonalitetsprinsippet – dvs. tenkningens mulighet til å bedømme hva som er sant eller gyldig. Det synes altså som om Skaftnesmo støtter den oppfatning, at det finnes noe som er sant. Følgelig må det også finnes noe som er usant. La oss legge dette på minne – og konfrontere Skaftnesmos tekster om snevrere naturvitenskapelige emner. Anerkjenner han selv tenkningens mulighet til å bedømme hva som er sant eller gyldig? Vi presiserer at “transhumanisme” er et reelt og seriøst begrep. Mye kan tyde på at Skaftnesmo skriver om noe helt annet. 

I jakten på det “genuint menneskelige” møter Skaftnesmo i praksis begrepet ”speciesism” – som kan oversettes til ”artsrasisme” på dårlig norsk. Mange biologer har stilt spørsmålet om hvordan vi kan skille mellom rettigheter til mennesker og dyr, når vi er usikker på hva som er det ”spesifikt menneskelige”. Spørsmålet er helt sentralt i vegansk ideologi, og alt moderne husdyrhold, i jordbruk, oppdrett, kjæledyrhold – og ikke minst forsøksdyrvirksomhet må forholde seg til det. Skaftnesmo demonstrerer at han neppe skjønner spørsmålet selv, og har i hvert fall ingen svar.

Skaftnesmos rop om det ”genuint menneskelige” framstår som et ønske om et primitivt dogme. Enhver biolog vil hevde at vi er dyr, vi også, enten vi velger den veganistiske eller en dyrevelferdsetiske måten å se andre arter på. Enda verre (for Skaftnesmo) – vi kommer ikke utenom å velge. Noen velger å bli veganere, andre spiser kjøtt. Noen behandler dyra bra, andre ikke. Slik er det å være – menneske. Vi velger. Selv de av oss som ikke tror på guder.

Kan så Skaftnesmos strå-humanetikere oppføre seg anstendig? Det virker ikke slik, skal man tro Skaftnesmo. Her går det ikke bare i eugenikk, og selektiv abort, men også avliving av syke nyfødte. Det synes som om Skaftnesmo gjerne vil tillegge ateister ansvar for det meste av umenneskelighet gjennom tidene. Han unnlater enhver referanse til ubehagelige detaljer som religionskriger og inkvisisjon.

Dette begrunner han blant annet med referanse til Richard Dawkins berømte sammenlikning mellom et nyfødt menneskebarn og en nyfødt apeunge, der Dawkins spør hvorfor vi legger ulike kriterier til grunn for hvordan vi oppfører oss mot de to individene, mennesket og apen. Dawkins (typisk for ham) provoserende spørsmål er blant annet begrunnet ut fra ønsket om en bevisst etisk holdning til dyr. For de fleste med elementær innsikt i utviklingsbiologi er det et åpenbart dilemma at to så like individer tillegges helt forskjellige rettigheter, selv om de fleste mennesker, også jeg, vil være enige om at menneskeverdet må være noe absolutt, og begrenset til mennesker.

Skaftnesmo ser derimot dette spørsmålet som et rystende fravær av respekt for menneskelighet hos ateisten Dawkins. Det kan vanskelig tolkes på andre måter enn at Skaftnesmo (1) enten ikke ser respekten for et høyt utviklet dyr, antakelig med et rikt følelsesliv, som et etisk anliggende, eller (2) at han ikke ser at ateisten Dawkins stiller et svært vanskelig etisk spørsmål. Spørsmålet er kanskje så vanskelig for Skaftnesmo at han ikke skjønner at det faktisk er et spørsmål. Hele hans ide om ”det genuint menneskelige” blir jo satt spørsmål ved, ved at så mye av det genuine deles av en annen primat. Skal vi heller snakke om det genuine ved primater? Eller pattedyr? Virveldyr?

Det mest påfallende er likevel at Skaftnesmo klarer å skrive et helt essay om humanetikeres etikk uten en eneste gang å nevne ”den gyldne regel”. Du skal gjøre mot andre som du vil at de skal gjøre mot deg. Den er riktignok ikke spesifikt humanetisk, akkurat som den ikke er spesifikt kristen (den er gammel, og kan spores i mange kulturer), men den er definitivt adoptert av humanetikerne. De fleste av dem betrakter den som sitt viktigste fundament for etikk og relasjoner til medmennesker. Hvorfor gjør Skaftnesmo dette? Uvitenhet kanskje? Eller verre – kanskje den ikke passer inn i hans konstruksjon?

 

“Rudolf, Ich habe Angst”. Frykten for molekylærbiologene

I essayet Genteknologiens mørke røtter” kommer Steiner-tilhengeren Skaftnesmo ytterligere fram. Han er åpenbart fremmed overfor molekylærbiologiens reduksjonisme. Verre er det at han tillegger molekylærbiologene et fravær av etikk som fører tankene hen mot nazismen. At molekylærbiologer har ulike livssyn og religiøse tilknytninger synes å være ukjent for ham. Verre, at de aller fleste molekylærbiologer antakelig vil hevde at etiske spørsmål om hva molekylærbiologi skal brukes til er hele almennhetens anliggende, virker ukjent for Skaftnesmo. Skaftnesmo beskriver biologer som en slags (hemmelig?) orden som har til hensikt å avle fram supermennesker, forandre kloden og endre alt liv – aldeles uten å forholde seg til samfunnet rundt seg.

Man kan lure på hvorfor Skaftnesmo velger å neglisjere faglig-etiske debatter som foregår åpent – nettopp i den hensikt å inkludere almennheten. Det er fristende å konkludere med at Skaftnesmo ønsker å gi inntrykk at det foregår en konspirasjon, der et ”presteskap” av forskere går bak ryggen på menneskeheten.

Samtidig blir Skaftnesmo selv paradoksalt nok en aktivist i det han selv kaller ”brunskvetting”. Molekylærbiologer er neppe mer nazistiske enn alle andre, og Skaftnesmos forsøk på å assosiere faget med Hitler blir bare pinlig. Som Steiner-pedagog burde Skaftnesmo heller tenke på åpenlyst nazistoide elementer i egen leir, som homeopaten og antroposofen Gro Lystad, som ser det at ”svake individer” dør av barnesykdommer som noe ”naturlig” og ønskverdig. Det er slett ikke bare reduksjonister som kan kritiseres for manglende respekt for menneskeverdet.

Det finnes enkelte forbindelseslinjer mellom Steiner-ideologien og nazismen, selv om det vil være grovt urettferdig å la det gå ut over antroposofer generelt i 2014. Jeg presiserer at jeg ikke kjenner til konkrete forbindelser mellom Lystad og Skaftnesmo, ut over tilhørighet til Steiner-miljøet. For ordens skyld legger jeg til at jeg personlig mener de fleste antroposofer – som alle andre – er bra mennesker.

 

Møtet med De Ikke-Troendes verden: Å takle kritikk – og å benekte faktiske forhold

I artikkelen Når blir brunskvetting og desinformasjon god journalistikk? (sammen med Tore B. Krudtaa) fremstår Skaftnesmo på ville veier. Foranledningen for artikkelen var Kurt W. Oddekalvs promotering av en anmeldelse mot Eskil Pedersen for flukten fra Utøya, som den kjente nazisten Tore W. Tvedt sto bak. Tvedt, som er leder for nazistgruppen Vigrid, og flere kjente høyreekstremister, blant annet fra organisasjonene Stopp Islamiseringen av Norge og Norwegian Defence League invaderte Oddekalvs Facebook-sider, som en periode inneholdt grove rasistiske påstander mot både jøder og muslimer. Det må presiseres at Oddekalv selv ikke kom med slike påstander direkte, men han lot andre komme med ekstreme uttalelser som ble stående uimotsagt. Oddekalvs opptreden vakte sterke reaksjoner og kommentatorer i Bergens Tidende, Nordlys og VG var tydelige på at dette var alvorlig.

Forfatteren John Færseth var den som først skrev om saken, på nettstedet Vepsen. Jeg mener at han hadde full dekning for sin påstand om at ”Oddekalv har alliert seg med ekstreme”. I en annen artikkel tok Færseth for seg de ekstreme tendensene i deler av miljøbevegelsen, eksemplifisert særlig med Oddekalvs forbindelser med høyreekstreme, og med de ekstreme antivaksinemiljøene som Krudtaa og Skaftnesmo (med boka ”Folkefiender”, se omtale i neste avsnitt) utgjør en del av.

Skaftesmo (og Krudtaa) neglisjerer fullstendig det som faktisk ble skrevet på Oddekalvs Facebooksider, og hvem som skrev det. De lar ganske enkelt være å forholde seg til de faktiske forhold som lå til grunn for Færseths artikler, og som Færseth og flere har påpekt:  artikkelen deres gir (falskt) inntrykk av at enhver påstand om slike (høyreekstreme) forbindelser er løgn. De neglisjerer også Krudtaas egen lenking til den åpent antisemittiske nettavisen ”Riksavisen” – der lenker til flere grove antisemittiske artikler er blitt formidlet. Det er ikke mulig å lenke til “Riksavisen” uten å samtidig lenke til et utvalg av andre artikler på nettstedet, hvorav mange er av relativt grov antisemittisk karakter. Skaftnesmo og Krudtaa klagde til Pressens Faglige Utvalg (PFU) på Færseths publisering, men tapte. Det synes av klagen som om Skaftnesmo og Krudtaa vil ha seg frabedt å bli kritisert for ”ekstreme” holdninger, men PFU var klar på at dette er kommentatorers rett i et offentlig ordskifte. 

Artikkelen gir et litt uhyggelig inntrykk av to forfattere som nekter å forholde seg til realiteter som faller utenfor deres verdensbilde. Den svært aggressive retorikken mot Færseth (og – det bør nevnes her, undertegnede), kombinert med den nærmest totale fornektelsen av konkrete og veldokumenterte handlinger som faktisk er utført i sosiale medier (se lenkene over), forteller om et ønske om å omdefinere verden, å velge bort ubehagelige deler av virkeligheten.  Samtidig demonstrerer forfatterne en vilje til personlig vendetta mot kritikere.

 

Juksemakernes forsvarer

Boka ”Folkefiender – om sannhetens pris og vitenskapens sjel” er Skaftnesmos antakelig mest omtalte verk. Her ser han ”opposisjonelle forskere” som nåtidens Semmelweiss-er (Ignaz Semmelweiss var en lege i Wien på 1800-tallet som oppdaget nødvendigheten av å etablere smittebarrierer mellom obduksjonssalen og barselavdelingene, men ble fryktelig trakassert av det medisinske hierarkiet). Folkefiende-ordet henspiller på Ibsens Dr. Stockman fra ”En folkefiende”.

Som eksempler på Semmelweiss-er fra nåtiden velger Skaftnesmo ut tre forskere som alle er offentlig diskreditert av fagfeller, og til dels myndigheter.

Andrew Wakefield En tidligere engelsk lege og forsker, som ble kjent for å fremsette en hypotese om en sammenheng mellom MMR-vaksinen og autisme. Sammenhengen er i dag falsifisert, men Wakefield fikk enorm oppmerksomhet, og mange unnlot å vaksinere. Hans publikasjoner ble annullert, blant annt som følge av fusk. Han ble fratatt sin rett til å praktisere som lege som følge av “professional misconduct”. Han er mer grundig diskutert under.

Olle Johansson En svensk forsker (Karolinska) med svært kontroversielle utsagn om mikrobølgers skadelige virkninger på hjernen – og en masse andre påstander om ymse fagfelt. Det svenske forskningsrådet har tatt nærmest fullstendig avstand fra ham.

Arpad Pusztai. En opprinnelig ungarsk forsker på genmodifiserte organismer (GMO). Han ble kjent for svært kontroversielle uttalelser om giftvirkning av GMO-er. Han trakk sine resultater lenger enn det var grunnlag for.

Dette er tre fullstendig katastrofale valg, og resten av boka glir langt over i konspirasjonsteorienes verden. Det er tre svært ulike historier, og jeg velger å legge hovedvekten på Wakefield.

Der Skaftnesmo selv hevder han hadde en i utgangspunktet ”nøytral” holdning til de tre han ”gransker” blir det åpenbart at han systematisk velger ut deler av virkeligheten som passer en ”frikjennelse” av disse tre offentlig diskrediterte forskerne, men like systematisk overser grove forskningsetiske overtramp. Skaftnesmo opptrer som en klassisk konspirasjonsteoretiker, og definerer sin egen virkelighet. Han legger til litt, trekker fra masse, og resultatet befinner seg ikke på planeten Jorden. Skaftnesmo må ha hatt et forutintatt ønske om å ”frikjenne” de tre forskerne, og konstruerer så en virkelighet der de kan fremstilles som helter. Det er postmodernisme på sitt mest hårreisende.

Journalisten Brian Deer, som gjorde en avgjørende jobb med avsløringen av Wakefield beskrives konsekvent som “skandale-journalist”, på grunn av sin bakgrunn fra Murdochs (etter min mening med rette beryktede) skandaleaviser. ”Hvem kontrollerer ham?” er Skaftnesmos retoriske spørsmål, mens han overser konsekvent at Deer åpenbart må ha vært drevet av sin egen indre motivasjon, og sine ambisjoner om å gjøre noe journalistfaglig ”stort”. Deer fremstår som en typisk ”sulten” gravende journalist, aggressivt søkende etter å snu hver stein i en stor sak. Wakefield ble rett og slett tatt i juks. Dette er den største medisinske forskningsskandale i Storbritannia. General Medical Council bedømte Wakefields forskning som uansvarlig og uærlig. Wakefield ble fratatt sin legetittel, og publikasjonene ble annullert. Den likner den norske Sudbø-saken, men er sannsynligvis større. Wakefilds advarsler mot MMR-vaksinen lever videre i alternativmedisinske og konspirasjonsorienterte miljøer, som fortsatt synes å tro på Wakefield, ut fra en konspirasjonsorientert fiendtlig holdning mot farmasøytisk industri og myndigheter. I august-september 2014 sirkulerer en “varslingshistorie” på all verdens alternativmedisinske nettsteder, der en amerikansk offentlig ansatt forsker påstås å ha avslørt en omfattende hemmelighold av data. “Varsleren” selv har stått fram og tatt kraftig avstand fra slike påstander, og saken er i praksis død

Flere meslingepidemier er forårsaket av dette. Meslinger er fortsatt en sykdom som krever mange dødsfall på verdensbasis hvert år. Dette er unødvendige dødsfall, som burde ha vært unngått. Det er ikke å ta for hardt i å si at Wakefield og hans følgere har blod på hendene. Det går an å si det om Skaftnesmo også.

Deers avsløring av Wakefield er et strålende stykke forskningsjournalistikk, prisbelønnet og høyt anerkjent av både journalister og forskere. Der Deer er en objektiv og grundig journalist, blir Skaftnesmo simpelthen en som legger til og trekker fra det som passer ham. Han virker lite interessert i å formidle de deler virkeligheten som ikke passer hans forutintatte syn.

Skaftnesmo overser fullstendig at forskningsfronten på autisme i dag har falsifisert vaksiner som mulig årsak til autisme. Han overser det etisk forkastelige i å gå ut med advarsler mot en bestemt vaksine (slik Wakefield gjorde) uten å ha data som tyder på at noe var galt, uten å redegjøre for at han selv hadde økonomiske interesser i et konkurrerende vaksinekonsept, og å gjennomføre ulovlige, smertevoldende og risikable forsøk med barn – slik Wakefield gjorde (ja, faktisk!). Som forskningsetisk arbeid er Skaftnesmos bok en katastrofe.

Skaftnesmos forsvar for Puztai og Johansson overser også fullstendig deres ”publishing by press releases”. Det synes å være ukjent for Skaftnesmo at fagfelleevaluering er en del av en vitenskapelig prosess, med kvalitetssikring og sikring av at motforestillinger hensyntas som mål. Fagfelleevaluering er aldeles ikke en feilfri prosess, men fravær av denne kvalitetssikringen er etisk uakseptabel. For Skaftnesmo er det tydeligvis uforståelig at fagfeller reagerer på at tilsynelatende sensasjonelle forskningsresultater offentliggjøres uten vitenskapelig publisering og uten at fagreller får anledning til å replisere resultatene, og gjøre sine egne tolkninger. 

Den norske bloggeren Tor J. Næss (“Tøvsugeren”) ga nylig ut en blogg som gir en god oversikt over de ulike vitenskapelige juksere som Skaftnesmo har forsvart. 

 

Kart og terreng – Steiner versus vitenskap

Skaftnesmos manglende evne til å trenge inn i vitenskapelig kritikk og vitenskapsfilosofi henger nøye sammen med begrensninger satt av hans livssyn. Han nekter å anerkjenne vitenskap som en atskilt størrelse fra religion, ut fra en Steiner-ideologi, slik han og advokat Cato Schiøtz formulerer det i et debattinnlegg, ”Steiner mistenkeliggjøres”, i Aftenposten fra 2011 ”Steiner brøt med forestillingen om en absolutt todeling mellom religion og vitenskap. At han ville rive ned muren mellom vitenskap og religion, var da også hans historiske provokasjon. Begrunnelsen for et slikt prosjekt er imidlertid innlysende: Dersom verden selv henger sammen, bør også vår erkjennelse av den gjøre det. Muren mellom tro og viten er altså en tids- og kulturbestemt sak, nærmere bestemt en konstruksjon fra opplysningstiden. Det var filosofen Kant som fullførte muren, idet han erklærte at han “måtte begrense vitenskapens område for å rydde plass til troen”.

Slik blir det vanskelig for Skaftnesmo å forholde seg distansert kritisk til fenomener som antroposofisk medisin, som begge bærer preg av utpreget sammenblanding av religion og vitenskap. Det samme gjelder en del forhold rundt matproduksjon, særlig bruk av genmodifiserte organismer. Skaftnesmos glorifisering av vitenskapelige svindlere som Wakefield (vaksiner) og Seralini (GMO og toksikologi) kan neppe forklares ut fra annet enn en religiøst begrunnet, empiri-fornektende livsanskuelse.

En annen effekt av den snevre Steiner-inspirerte tankegangen er at Skaftnesmo synes uten vilje til å anerkjenne at også naturvitere også, som andre mennesker, ofte, men langt fra alltid, er religiøse. Det er nettopp Kants “mur” som gjør at biologer og fysikere kan drive sin vitenskap fullt ut, samtidig som de har et rikt spirituelt liv der Gud finnes – eller ikke finnes. Ikke få naturvitere, uavhengig av religiøs tilknytning, beskriver da også grunnforskning og det å se inn i det ukjente, som en utpreget spirituell opplevelse. Om Gud finnes eller ikke finnes innenfor slike opplevelser, blir et svært privat spørsmål for den enkelte, et spørsmål som er vitenskapen uvedkommende. Kant og opplysningstiden gir frihet til både religioner og vitenskap. I forhold til Kant er ikke Steiner noe annet enn et tilbakeskritt.

 

Konspirasjonsteoretiker eller maktkritiker?

Skaftnesmo har en tydelig aversjon mot ordet ”konspirasjonsteoretiker”, og mener at bruken av dette ordet ”knebler” ham og andre som egentlig bedriver ”maktkritikk”. Det er vanskelig å ta ham alvorlig. Det kan ikke kalles ”maktkritikk” å forsvare uetisk og uhederlig forskning, i den grad Skaftnesmo gjør det i ”Folkefiender”. Tvert om. Virkelig maktkritikk, som Brian Deers nådeløse avsløring av Wakefield er noe helt annet. Det samme gjelder vitenskapelige fagfellers ”debunking” av Seralini (en omdiskutert og etterhvert diskreditert forsker på toksikologi og GMO, som Skaftnesmo har fattet interesse for å “forsvare”), Pusztai og Johanson. Virkelige maktkritikere må alltid være ærlige, må hensynta empiri, og må være villige til å endre standpunkt som følge av tilgang på ny informasjon. Skaftnesmo feiler på alle disse punktene.

Skaftnesmo legger til og trekker fra de deler av historiene som ikke passer. Verre, han gjør det åpenbart i den hensikt å påstå at omfattende konspirasjoner ligger til grunn for medisinsk forskning og politiske begivenheter.

Dette er ”konspirasjonsteori” i praksis. “Maktkritikk” er det ihvertfall ikke.

 

 

Advertisements

One thought on “Kritikk av Trond Skaftnesmo

  1. Pingback: Pseudovitenskapens fanebærere | TJ - Land

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s